26.10.2025, Rolv Bjelland
Teksten nedenfor er oversatt med Google translate og hentet fra nettsiden til politi museet i Danmark. Se link til nettside.
(Det skulle vært interessant med en komparativ analyse av danks og norsk politi under krigen. Muligens finnes det allerede? Muligens kan noen lage noe slikt? )
Den 19. september 1944 oppløste den tyske okkupasjonsstyrken det danske politiet. Perioden som fulgte var turbulent, og frem til okkupasjonens slutt i 1945 var Danmark uten politistyrke. I denne perioden ble 1967 politibetjenter sendt til tyske konsentrasjonsleirer, og de aller fleste av de gjenværende politibetjentene gikk under jorden. Rundt 1000 menn flyktet til Sverige, mens rundt 5500 menn gradvis sluttet seg til motstandsbevegelsen.
Da frigjøringen kom, skulle politiet naturligvis gjenoppta sine funksjoner. Men det skulle ta noen dager før det skjedde. I radionyhetene klokken 18.35 den 7. mai kunngjorde sjefen for Rikspolitiet at «(…) det danske politiet som institusjon forventes å gjenoppta sine funksjoner innen svært kort tid.» Den 9. mai kunngjorde statsminister Wilhelm Buhl også i sin åpningstale, da Riksdagen gjenopptok sitt møte, at politiet ble gjenopprettet, og «(…) at personene som er internert i henhold til Frihetsrådets instruksjoner snart vil bli overført til statspolitiet og rettsmyndighetene for rettslige skritt i samsvar med lov og dom.»
Problemet med å opprette politiet så kort tid etter frigjøringen var at frigjøringsregjeringen anså det som nødvendig å la frihetskjemperne foreta arrestasjoner. Justisministeren foreslo at motstandsbevegelsen kunne fortsette med arrestasjoner, mens politiet kunne ta på seg selve politiarbeidet. Men dette kunne ikke aksepteres. Som politiet uttrykte det: «Det kan ikke forenes med en etablert politistyrke at andre organer foretar systematiske arrestasjoner.»
Grensen mellom politi og motstandsfolk var ikke klar i perioden etter frigjøringen. Motstandsbevegelsen kunne identifiseres ved armbindene deres, men politiet var også en del av motstandsbevegelsen. Løsningen for mange var å bruke både politiuniform og armbind. Men det måtte ta slutt 13. mai klokken 10.00, da politiet gjenopptok operasjonene. Etter det var beskjeden at alle måtte ta av seg motstandsbindene. Politibetjentene som av ulike grunner fortsatte arbeidet sitt under ledelse av motstandsbevegelsen, skulle gå uten uniform, men med armbind.
Det var også et oppgjør som måtte gjøres opp internt i politiet. Etter kapitulasjonen ble 183 politibetjenter avskjediget som følge av unasjonal oppførsel. En annen komplikasjon var betjentene som ikke hadde organisert seg i de illegale politigruppene som ble dannet i løpet av den politifrie perioden. De såkalte «passive», 1012 menn, måtte utarbeide en detaljert skriftlig erklæring som forklarte hvorfor de ikke hadde sluttet seg til motstandsbevegelsen. 150 av disse personene ble avskjediget fordi de ikke hadde gode nok grunner. Politiledelsen ville ikke akseptere ren passivitet.
ooOoo
Motstandsgruppene, inkludert politiets motstandsgrupper, var klare til å kjempe og arrestere de såkalte unasjonalene – eller forræderne, noe som resulterte i en regulær menneskejakt. Det skal ha blitt rapportert at frihetskjempere, mindre enn en time etter at frihetsbudskapet ble gitt, krevde at indekskortene skulle utleveres slik at de kunne begynne å foreta arrestasjoner i sine distrikter. Den omfattende aksjonen mot forræderske handlinger hadde begynt. Frem til 13. mai var motstandsbevegelsen den utøvende myndighet i Danmark og foretok 21 800 arrestasjoner.