Da politifangene kom hjem var de forholdsvis raskt tilbake på jobb. Det var den gang ikke bevissthet om hvordan de grusomme opplevelsene i fangenskapet hadde skadet dem.
Antall politifolk svulmet veldig opp under og etter krigen. Da krigen begynte var det 4 500 politifolk, men i en periode i 1946 var det kommet opp i hele 8 000 mann. Noe av grunnen til dette var at 1 200 politifolk etter hvert fikk påtaleunnlatelse for nazisympatier, det kom ca. 3 000 folk med politiutdanning fra Sverige og 300 – 400 kom fra konsentrasjonsleirer og fra England.
Det var ikke faste stillinger til alle. Vi fikk da en situasjon hvor politifangene som var ansatt i midlertidig stilling i krigen måtte konkurrere om faste stillinger med kollegaer som hadde fått påtaleunnlatelse for nazisympatier. Det er vanskelig å se at fangenskapet ble tillagt mye vekt i denne sammenhengen. Det ble en rivalisering og posisjonering innad i politiet mellom de tidligere fangene og de som hadde vært anklaget for nazisympartier. Politiet var samtidig en av de etatene som var mest nazifisert under krigen.
Det var en utfordring for Politietaten å bygge opp igjen et samlet og forrent politikorps etter den splittelsen som hadde vært under krigen. I denne situasjonen var det ikke ønskelig å framheve den ene gruppen for mye framfor den andre. Dette kan være forklaringen på at politifangene ikke fikk noen hedersbevisning, medalje eller annet for hva de hadde stått opp for.
Sett med dagens øyne var det ikke en rettferdig likevekt mellom de som kom hjem, skadet og svekket fra fangenskapet, og de som var blitt igjen i Norge. Fangene var også i mindretall i denne rivaliseringen. Det er også et gjennomgående trekk at fangene var lavmælte om sin innsats og sine lidelser.
Noen av politifangene gjorde karriere i politiet etter krigen. Andre fikk aldri faste stillinger. De fant seg ikke til rette – og de sluttet.
Problematikken rundt post traumatiske lidelser var knapt kjent den gangen fangene kom hjem. Ut fra historier fra etterkommere etter fanger kan det virke som om disse ettervirkningene har større enn Politietaten og samfunnet har vært klar over. Selv om mange fanger klarte seg bra etter krigen var det andre som slet med traumer og mareritt om natten. Dette var mørke hemmeligheter i mange av familiene. Dette var en stor pris, ukjent for mange, som mange av politifangene og deres familier måtte betale.
Historieskrivningen synes til nå å ha minimalisert politifangenes innsats. I denne sammenhengen framhever boken «Mellom barken og veden» av Nils Johan Ringdal fra 1987 seg i negativ retning. Boken inneholder feil og den gir nærmest inntrykk av at fangene var på en feriekoloni i det tyskokkuperte Polen. Boken har i stor grad skadet ettermælet etter fangene.
Desto mer gledelig var det at politiinspektør Egil Brekke fra Politidepartementet holdt en tale på minnemarkeringen i Stutthoff 10 mai 2025 hvor han beklaget den behandlingen politifolkene fikk da de kom tilbake i tjenesten.
Han sa bla: «I etterpåklokskapens lys kan vi bare angre på at intet ble gjort for å hedre dem som hadde utvist så stort mot og en indre tro på at politiyrket skulle utøves med integritet og rett»
Han sa også:‘Våre tapre kolleger som var fanger her [Stutthoff] gjorde mer enn hva man kunne forvente, de gjorde det som var riktig. Det er vanskelig å erkjenne at ingen ga dem den annerkjennelse og heder som de fortjente mens de fleste fortsatt var i live. I dag er det for sent og vi kan bare beklage vår synd.’
Etterkommerne etter politifangene berømmet Politidirektoratet og politiinspektør Brekke som, etter 80 år befrielsen, ga denne beklagelsen, som betød mye for dem.