Etter en fryktelig jernbanetransport kom første pulje på 254 politifolk til hovedleiren i Stutthoff 14. desember 1943. De hadde da blitt fraktet i kuvogner i 52 timer uten mat. Politifolkene fikk da en forsmak på brutaliteten til SS folkene. Da soldatene syntes omlastingen ikke gikk fort nok, brukte de geværkolbene flittig. Flere politifolk fikk slått ut tenner og knust briller.
Øverste sjef for leiren, Paul Werner Hoppe møtte politifolkene da de ankom konsentrasjonsleiren. Han orienterte om at den eneste veien ut var gjennom pipene på krematoriet. Tyskerne trakk tennene (uten bedøvelse) på fangene hvis det var gull i dem. Noen av politifolkene tok selv ut gullbroene og prøvde å skjule dem. En av politifolkene gravde ned en slik gullbro. Da de forlot leiren i april 1945 gravde han den opp igjen og fikk gullbroen med seg hjem til Norge.
Fangene startet nå et liv på fangekost i fornedrelse og grusomheter. Det må ha vært et sjokk for dem.
Gasskammeret og krematoriet var i drift mesteparten av tiden fangene var der. Det var ca. 120 000 fanger innom leiren i tidsrommet 1939 – 1945. Av disse ble 85 000 drept. Nær alle de 50 000 jødene som ble sendt til Stutthof ble drept. Det var bare 5 norske jøder i leiren og alle overlevde, bl.a. på grunn av hjelp fra de andre norske fangene.
I den første tiden ble fangene ganske utsultet. I gjennomsnitt ble hver fange sultet ned 12,5 kg. Men etter hvert fikk de pakker med mat fra Norge og det reddet dem i matveien. Fra 14 april 1944 fikk de også større matrasjoner, såkalt troppeforpleining.
Tyskerne hadde håp om å få politifolkene til medarbeidere. I januar 1944 ble de derfor overført til en særleir som het Sonderlager. Her ble det brukt og vesel mellom tvang og belønning for å politi fangene samarbeidsvillige. I denne tiden ble politifangene forelagt forskjellige ultimatum med trusler om de verste represalier hvis de ikke samarbeidet. Men de stod imot. Det ble også sendt en agitator fra Norge, Sverre Lie, for å indoktrinere og overtale dem til samarbeid. Det var ydmykende for ham å måtte rapportere tilbake til Politidepartement i Norge at han mislyktes totalt. Litt av hans dilemma var at fangene nettopp hadde de «nasjonalsosialistiske dyder»: æresfølelse, karakterstyrke, besluttsomhet, disiplin kameratskap og offervilje» som han skulle oppdra dem til å ha. Man kan si at han her sto ovenfor en gruppe germanere som ikke lot seg germanisere. Politifolkene levde i en veldig spenning i denne tiden, en av dem klarte ikke presset og begikk selvmord. Heldigvis hadde de godt samhold og lederskap innad.
Sommeren og høsten 1944 gjorde fangene ulikt tvangsarbeid i området rundt leiren. De hadde det godt i matveien i denne perioden. I den grad tiden tillot hadde de sosiale aktiviteter som fotball, bridge, underholdnings kvelder, sangkor og undervisning i politi fag.
Den 16. november 1944 gav kommandant Paul W. Hope dem et siste ultimatums med trusler om de alvorligste konsekvensene hvis de ikke ville samarbeide. Politifangene følte var kommet til et endelig «oppgjør», men nektet fortsatt å samarbeide og var forberedt på de verste represaliene for dette. Heldigvis ble sanksjonen ikke så ille som fryktet. Men fra da fikk de igjen mager fangekost resten av tiden i fangenskapet og brevskrivningen ble redusert.
Nå begynte også leiren å bli preget av at den russiske fronten nærmet seg. En stor gruppe av politifangene ble sendt ut på en dødsmarsj i januar 1945. De fleste av dem måtte derimot returnere til leiren i slutten av mars for den russiske fronten hadde omringet dem. De så og opplevde de verste grusomheter under denne marsjen. Noen av fangene kom også så nær den russiske fronten at de ble befridd av russerne. De av fangene som ikke ble sendt på dødsmarsj ble sendt på tvangsarbeid på havna i Danzig eller sendt for å drive omlasting av gods ved fergeleie over elva Wisla.
Da fangene kom tilbake til leiren i mars 1945 var det kaos med daglig bombing og beskytning av russiske fly. Fangene måtte prøve å finne rømte hester og kuer for å berge seg i matveien.
Det foregikk jødeutryddelse og grusomheter hele tiden. Krematoriet hadde en kapasitet på 500 i døgnet, men kunne ikke ta unna alle likene og det ble laget likbål. I januar 1945 ble det brent et likbål med 1 600 lik ikke så langt fra politifolkene. Bålet brant i to dager. Det var en fryktelig stank og røyk. Fangene skriver at det er et minne de aldri vil glemme.
Fangene ble for annen gang forsøk evakuert fra leiren i april 1945. Denne gang med en forferdelig flåte tur på en uke uten mat fra Danzig til Flensburg. Her kom de midt opp i en forferdelig nedskyting av jøder, en orgie av dreping.
Fangene opplevde en spektakulær befrielse 3 mai 1945 i Neustadt. De var da i ferd med å bli lastet om bord i en båt som de forventet ville bli senket. Da kon det 3 engelske tanks ned gaten og skjøt ned orlogsflagget på båten. Det ble da forvirring blant tyskerne og de overgav seg. Det var bare 21 engelske soldater sammen med stridsvognene. De hadde tatt sjansen på å gå foran den øvrige fronten for å redde fangene. Engelskmennene var for få til å holde ro og orden i Neustadt og 100 av politifolkene fikk utlevert svarte bereter og våpen og gikk inn i engelsk tjeneste.
De ble evakuerte hjemover i hvite lastebiler 11 mai først gjennom Danmark og så til Ramløsa i Sverige hvor de var i karantene en stud. Flere av fangene døde der. Totalt døde 13 av politifolkene i forbindelse med fange oppholdet. Politifangene i Stutthof.