Da politifangene kom hjem var de fleste forholdsvis raskt tilbake på jobb. Det var den gang ikke bevissthet om hvordan de grusomme opplevelsene i fangenskapet hadde skadet dem.
Antall politifolk svulmet veldig opp under og etter krigen. Da krigen begynte var det 4 500 politifolk, men i en periode i 1946 var det kommet opp i hele 8 000 mann. Noe av grunnen til dette var at 1 200 politifolk etter hvert fikk påtaleunnlatelse for nazisympatier, det kom ca. 3 000 folk med politiutdanning fra Sverige og 300 – 400 kom fra konsentrasjonsleirer og fra England.
Det var ikke faste stillinger til alle. Vi fikk da en situasjon hvor politifangene som var ansatt i midlertidig stilling i krigen måtte konkurrere om faste stillinger med kollegaer som hadde fått påtaleunnlatelse for nazisympatier. Det er vanskelig å se at fangenskapet ble tillagt mye vekt i denne sammenhengen. Det ble en sterk rivalisering og posisjonering innad i politiet mellom de tidligere fangene og de som hadde vært anklaget for nazisympartier. Politiet var samtidig en av de etatene som var mest nazifisert under krigen.
Det var en utfordring for Politietaten å bygge opp igjen et samlet og forrent politikorps etter den splittelsen som hadde vært under krigen. I denne situasjonen var det ikke ønskelig å framheve den ene gruppen for mye framfor den andre. Dette kan være forklaringen på at politifangene ikke fikk noen hedersbevisning, medalje eller annet for hva de hadde stått opp for.
Sett med dagens øyne var det ikke en rettferdig likevekt mellom de som kom hjem, skadet og svekket fra fangenskapet, og de som var blitt igjen i Norge. Fangene var også i mindretall i denne rivaliseringen. Det er også et gjennomgående trekk at fangene var lavmælte om sin innsats og sine lidelser.
Noen av politifangene gjorde karriere i politiet etter krigen. Andre fikk aldri faste stillinger. De fant seg ikke til rette – og de sluttet.
Problematikken rundt posttraumatiske lidelser var knapt kjent den gangen fangene kom hjem. Ut fra historier fra etterkommere etter fanger kan det virke som om disse ettervirkningene har vært langt større enn Politietaten og samfunnet har vært klar over. Mange slet med mareritt om natten og noen av ektefellene klarte ikke en gang å ligge i samme seng som ektemannen. Disse marerittene og traumene var mørke hemmeligheter i mange av familiene til politifangene. Dette var en stor pris, ukjent for mange, som mange av fangene måtte betale.
Historieskrivningen synes å minimalisere politifangenes innsats. I denne sammenhengen framhever boken «Mellom barken og veden» av Nils Johan Ringdal fra 1987 seg i negativ retning. Boken inneholder mange feil, den har lite fokus på politifangene og gir nærmest inntrykk av at fangene var på en feriekoloni i det tyskokkuperte Polen. Boken har i stor grad skadet ettermælet etter fangene. Det er underlig at dette har fått skje når finansieringen til boken indirekte kommer fra Justisdepartementet og Hjemmefrontmuseet.
Selv i dag kan det være betent å diskutere om politifangene fikk den hedersbevisningen de fortjente. Man kan spørre seg om dette henger sammen med at det innen politiet fortsatt henger igjen holdninger fra gnisningene mellom de ulike fraksjonene etter krigen? Eller er det en følgefeil av at Ringdal har bagatellisert deres innsats i sin bok fra 1987?