Etablering av Stutthof konsentrasjonsleir
(Teksten nedenfor er hentet fra boken «Fars nei» som kom ut i november 2023)
Da Tyskland invaderte Polen i september 1939, ble umiddelbart 1 500 statsansatte og intellektuelle i Danzig- området arrestert. Noen av disse ble brakt til Stutthof,1 35 km øst for Danzig, dagens polske by Gdansk, for å bygge en fangeleir etter allerede utarbeidede planer.
Fangenes arbeidskapasitet ble utnyttet maksimalt av tyskerne. Utslitte fanger ble drept for å gjøre plass til nye. Massehenrettelsene den første tiden ble gjort i skogen bak leiren. Her ble fangene skutt på kanten av åpne sandgraver.
Opprinnelig var konsentrasjonsleiren planlagt som interneringsleir for sivile mannlige fanger. Fra november 1941 ble leiren formelt en konsentrasjonsleir (KZ-leir). I praksis medførte det at administrasjonen av leiren gikk over fra Gestapo til SS.
Det var totalt 120 000 fanger innom leiren i tidsrommet fra 1939 til 1945. Av disse ble 85 000 drept. Nær alle de 50 000 jødene som ble sendt til Stutthof, ble drept.
Tallet på norske fanger i leiren var totalt 344. Dette omfatter de 271 politifolkene og også 18 sivile kvinner og 55 sivile menn, blant dem noen jøder2.
Den første leiren «Altes lager» bestod av åtte brakker samt Revier (sykebrakke). Leirutvidelsen med «Neues Lager» med 30 brakker ble ferdig i løpet av våren 1944. Det var en egen leir for jødiske kvinner litt nord for hovedleiren. Dette var en venteleir i påvente av plass i gasskammer og krematorium.
Da konsentrasjonsleiren ble opprettet i 1941, var polakkene i flertall. Det var da også mange tyske politiske fanger – de som ikke ville godta nazistenes regime. Senere ble det et flertall av russiske fanger. Russerne var for en stor del «razzia – folk». Det var russere som var blitt arrestert da tyskerne under framrykning kom til en russisk landsby og det inntraff en hendelse. Hvis det etter tysk oppfatning måtte følges av represalier, ble f.eks. samtlige menn mellom 20 og 60 år arrestert og sendt til en konsentrasjonsleir. I løpet av 1942 ble polakkene igjen i flertall i leiren.
Leirkommandant Paul Werner Hoppe var øverste sjef i leiren. Hauptsturmführer Theodor Meyer var nestkommanderende.
Våren 1944 ble det bygget et eget gasskammer (en mursteinsbunker) i leiren like ved krematoriet, men kapasiteten på gasskammeret ble fort for liten. Det ble derfor, som seinere nevnt, også benyttet jernbanevogner til å gasse i hjel fangene.
I begynnelsen av 1943 ble det bygget et krematorium med 18 m høy skorstein. Krematoriet brant opp i oktober 1944.
Det ble bygget et nytt krematorium med tre ovner like før jul 1944. Med ovnene i gang dag og natt var det en kapasitet på 500 døde pr. døgn. Men dette var ikke tilstrekkelig. Det ble i tillegg laget bål, lagvis med ved, og ofte 800 døde i hver stabel – noen ganger flere.
Som en del av Stutthof-komplekset var det flere underleirer. Det var også opprettet særleirer «Sonderlager», og én av disse særleirene var planlagt for unge germanske fanger fra Danmark, Nederland og Norge.3
